Et prosjekt forstås som gjennomføring av alle skogbrukstiltak og -aktiviteter på prosjektområdet innenfor studiepoengperioden. Et prosjekt kan kjøre kontinuerlig på tvers av flere sertifiseringer. Sertifiseringer, derimot, representerer summen av skogplantede områder der tiltakene ble startet samtidig, og dermed ble CO2-slukets ytelse igangsatt. Prosjektets varighet dekker perioden for alle sertifiseringer i det prosjektet.

Minimumsstørrelsen på individuelle delområder i en sertifisering er 0,5 hektar. For områder på 50 hektar eller mer i en sertifisering dekker Eva revisjonskostnadene for denne sertifiseringen. Gjennom gruppesertifisering har flere skogeiere mulighet til å få revidert små områder sammen for å nå 50 hektar.

Delområdene i en sertifisering kan være romlig atskilt. De må imidlertid være lokalisert i et område med vekst.

Treslagene som er valgt ut for skogplanting anses å være stedsegnede og klimarobuste i henhold til en «anerkjent vitenskapelig anbefaling». Tilsvarende anbefalinger inkluderer for eksempel typer skogutvikling, plantekonsepter for statsskogene, finansieringskonsepter for delstatene, anbefalinger fra skogforskningsinstitutter, osv.

Hvert delområde må inneholde minst tre treslag. Én treart kan dekke mellom 10 % og 50 % av arealet. Vitenskapelige anbefalinger (f.eks. WET-er) tillater høyere andeler. Treslag som har dødd på grunn av tørkestress eller sykdom, samt naturlig regenererte treslag som ikke er egnet for stedet, kan hver okkupere maksimalt 20 % av arealet. Andelen treslag som er ukjente for området er begrenset til 20 %. Ublandede arealer av én treart kan ikke overstige 0,5 hektar, avhengig av det totale arealet. Treslag på mindre enn 10 % av arealet er tillatt, men teller ikke med i minimumsantallet.

Dersom det under overvåking og tilhørende verifisering eller på annen måte (f.eks. på grunn av opphør av kontrakten) viser seg at prosjektet ikke utvikler seg i samsvar med prosjektscenarioet, spesielt at antallet EVA-sertifikater som er forutsatt i prosjektscenarioet ikke er oppnådd eller ikke er oppnådd fullt ut, oppstår det et underskudd.

Dersom underskuddet skyldes faktorer som kan påvirkes av skogeieren, må skogeieren kompensere for underskuddet (risikoområde WB). Hvis underskuddet skyldes faktorer utenfor skogeierens kontroll, kompenseres det av eva gjennom permanensbufferen (risikoområde-eva).

Dersom en skogeier selger sin eiendom og overfører den til en tredjepart, eller dersom en skogeier dør, har skogeieren eller dennes arvinger rett til en særlig oppsigelsesrett. Dersom kontraktsforholdet opphører før utløpet av krediteringsperioden, må de utdelte sertifikatene for dette området returneres til Eva. Hvis sertifikatene allerede er solgt, må EVA-sertifikater fra andre prosjekter kjøpes som erstatninger. Plikten til å yte erstatning opphører dersom den nye grunneieren overtar kontrakten.

Sertifisering refererer til settet med delområder i et prosjekt der det samtidig bekreftes at de oppfyller kravene i standarden. På samme måte beregnes den ekstra CO2-opptakskapasiteten for disse delområdene og fordeles i form av sertifikater. Sertifiseringer kan søkes om fortløpende innenfor et prosjekt. Sertifisering av de samme delområdene kalles initial sertifisering, mens påfølgende verifiseringer av de samme delområdene kalles resertifiseringer.

Etter skogplanting sender skogeieren eller en oppdragsgiver inn sertifiseringssøknaden via eva-sertifiseringsplattformen. Deretter utføres en revisjon via skrivebordsgjennomgang og på stedet i lokalene. Etter vellykket gjennomføring distribueres den beregnede klimaytelsen i form av sertifikater i EVA-registeret.

Skogeiere kan gå sammen for å danne en prosjektgruppe bestående av minst 2 og maksimalt 12 skogeiere. Gruppens totale areal må være minst 50 hektar (metode «01 – Skogrestaurering») eller 150 hektar (metode «02 – Skogkonvertering»), og områdene må ikke være mer enn 150 km fra hverandre. Dersom skogeierne er medlem av et felles skogbrukslag i henhold til § 15 i BWaldG, gjelder ikke det maksimale antallet på 12 medlemmer.

I gjennomsnitt mottar skogeieren omtrent 110 sertifikater per hektar i hele prosjektets varighet. Mengden avhenger imidlertid sterkt av lokasjonsfaktorer og de planlagte prosjektaktivitetene.

Skogeieren kan selge sertifikatene til kjøpere (selskaper) på det frivillige karbonmarkedet (VCM). Prosjektkonsulenter og/eller sertifikathandlere kan også brukes som mellomledd. Prosjektkonsulenter overtar ofte også sertifikathandel.

Skogeieren må da «betale tilbake» sertifikater dersom han enten benytter seg av sin spesielle oppsigelsesrett eller dersom det oppstår en mangel som han kunne ha forhindret.

Forbundsrepublikken Tyskland har satt seg ambisiøse mål for klimavern, og skogøkosystemet spiller en sentral rolle i oppnåelsen av disse. Studier viser allerede at privat kapital er nødvendig for skogrestaurering og omstrukturering av tyske skoger.

Gjenplanting av klimarobuste skoger er generelt mer kostbart enn dagens praksis og derfor ofte vanskeligere for skogeiere å gjennomføre, til tross for alle gode intensjoner. Inntekter fra klimasertifikater gir mulighet for medfinansiering og akselererer klimatilpasset skogrestaurering og konvertering med større treslagsmangfold.

Skoger, som er ment å fungere som karbonlager på lang sikt, krever økt klimatilpasning. Denne økte klimarobustheten bygger seg imidlertid ikke opp av seg selv, ettersom skoger er «langsomme økosystemer»: Med klimavernprosjekter som er tilpasset kravene fra klimaendringene, skaper vi denne motstandskraften og vinner tid og et forsprang til å håndtere klimakatastrofen.

Verdipapiriseringen av utslippsytelsen til 1 tonn CO2-ekvivalenter.

Forhåndssertifikater utstedes før klimaytelsen faktisk er oppnådd basert på en prognose. De representerer løftet om at tilsvarende klimaprestasjon vil bli oppnådd, og tildeles ved oppstart av et prosjekt.

Etterfølgende sertifikater tildeles etter at klimaytelsen er oppnådd, og er basert på reelle, målbare og verifiserbare resultater oppnådd etter gjennomføringen av prosjektaktivitetene.

EVA-forhåndssertifikater er dynamiske: de valideres i starten (ex-ante), noe som betyr at kjøperen er trygg på at CO2-avløpsytelsen gradvis vil bli demonstrert frem til slutten av prosjektperioden (20–30 år). Som en del av overvåkings- og verifiseringsprosessene som finner sted hvert 5. år, verifiseres disse sertifikatene gradvis (etterfølgende) i henhold til den faktisk demonstrerte klimaytelsen.

Det finnes juridiske rammeverk som krever skogplanting, men selve eksistensen av lover sikrer ikke automatisk at vitenskapsbaserte klimavernmål faktisk oppnås. Videre spesifiserer ikke den juridiske forpliktelsen til å gjenskoge noen spesifikke treslag eller antall treslag. For eksempel kan et rent granbestand reetableres på et område der et rent granbestand allerede har sviktet på grunn av klimaendringer: I et slikt tilfelle ville ikke skogen være i stand til å oppnå økt klimarobusthet – den er ikke motstandsdyktig mot klimaendringsrelaterte risikoer som tørkestress, tørke eller billeangrep og genererer ingen klimatisk addisjonalitet. Videre er områdene som er blitt liggende nakne på grunn av katastrofer nå så mange og store at delstatene selv ikke lenger kan oppfylle sine frister og forpliktelser for skogplanting, noe som betyr at de eksisterende juridiske kravene ikke lenger trenger å tas i betraktning når man vurderer juridisk addisjonalitet.

Med målet om å oppnå klimanøytralitet innen 2050 har Tyskland satt seg ambisiøse klimamål, som omstillingen til klimarobuste skoger også skal bidra til. Den tyske regjeringens fremskrivningsrapport viser allerede nå at den nødvendige konverteringsraten for skog og det lovpålagte kravet om skogplanting ikke vil bli oppnådd - så den juridiske addisjonaliteten til klimabeskyttelsesprosjekter er gitt.